På vakt for Kongen: Et møte mellom den danske og norske garden
Ella Løland Mignotte
Medie- og informasjonssoldat
Jonas i Den Kongelige Livgarde (Danmark) og Ola i Hans Majestet Kongens Garde (Norge) forteller om livet i deres førstegangstjeneste. Hvordan er hverdagen? Hva er hardest – og hva er best? Hvilke forskjeller og likheter finner vi for førstegangstjenesten i Norge og Danmark? Her får du svarene.
Hvordan blir dere valgt ut til å avtjene verneplikt – er det frivillig?
Ola: For meg opplevdes Forsvaret i ganske stor grad som et valg. Selv om verneplikt gjelder alle, er det i praksis de som blir valgt ut til sesjon, og som er motiverte og ønsker det, som går videre til førstegangstjenesten.
Jonas: For de fleste vernepliktige, i hvert fall i den Kongelige livgarden, så er det frivillig.
Hva motiverer deg for å være en del av Forsvaret?
Ola: Det som motiverte meg var å prøve noe nytt, bryte ut av hverdagsrutinen og utfordre meg selv. Jeg ville teste egne grenser og oppleve mestring. Jeg ble også motivert av samholdet og vennskapene man bygger i Forsvaret, og muligheten for å bli kjent med nye mennesker.
Jonas: Jeg kommer fra en militær familie og har hørt mye bra om det. Mange av vennene mine har vært i Forsvaret også. Det er noe spesielt å erfare å gå i full kamp med gevær. Man lærer mye og oppdager nye sider av seg selv under press. Det var kanskje det som motiverte meg mest til Forsvaret.
Kunne du velge Forsvarsgren , eller ble du tildelt tjenesten?
Ola: Jeg fikk muligheten til å komme med ønsker om hvor jeg ville tjenestegjøre. I utgangspunktet er det Forsvarets behov som avgjør hvor du skal tjenestegjøre og hvilken tjeneste du får, så man har ikke akkurat full kontroll selv. Samtidig opplevde jeg at de tok litt hensyn til ønskene mine. Jeg ga uttrykk for at jeg gjerne ville til Rena, blant annet fordi det ikke var altfor langt unna hjemme, og det ønsket ble innvilget.
Jonas: Jeg valgte selv Den Kongelige Livgarde, og har inntrykk av at man i stor grad kan velge tjenestested så lenge det er ledige plasser. Siden jeg valgte tjenested tidlig, var det flere ledige plasser.
Endringer i Dansk førstegangstjeneste – et forsvar i utvikling
Danmark styrker Forsvaret ved å øke antallet vernepliktige og gi dem en større rolle etter rekrutten. Fra 2026 forlenges førstegangstjenesten fra fire til elleve måneder, der soldatene først tar grunnutdanning og deretter tjenestegjør i en avdeling.
Dette betyr at vernepliktige i større grad blir en aktiv del av Forsvarets daglige virksomhet. Samtidig satses det på mer spesialisert opplæring innen blant annet våpen, logistikk og sanitet, noe som skal bidra til økt kampkraft og flere reservister.
Danmark satser stort på forsvar – er det noe dere soldater merker i hverdagen?
Jonas: Jeg synes man kan begynne å se at det satses mer på Forsvaret. For eksempel er de i gang med å bygge om kasernen. De bygger en midlertidig innlosjering, så de kan renovere noen bygninger som de virkelig har bruk for.
De er i gang med å bygge en ny fitnesshall på kasernen her også. I tillegg kommer det nye geværer, nye uniformer og en masse kule ting, som først kommer når jeg er ferdig, selvfølgelig. Men dette har gitt litt mer motivasjon til å komme videre i systemet og søke seg videre.
Hva tenker du om at tjenestetiden forlenges fra fire til elleve måneder i Danmark i 2026? Ville du fortsatt ønsket å tjenestegjøre i Forsvaret med forlenget tid?
Jonas: Jeg hadde ikke hatt noe problem med at de forlenger tjenesten, det er jeg sikker på. Så er det litt opp til hver enkelts holdning og preferanse, etter min mening.
Hva sier du om at det er tolv måneders tjenestetid i førstegangstjenesten i Norge?
Ola: Jeg har ikke tenkt så mye over selve lengden, men jeg synes at tolv måneder er ganske passende. Det går litt opp og ned i løpet av året – det er perioder hvor man kan bli litt lei – men samtidig får man mange opplevelser og et veldig innholdsrikt år.
Mot slutten kjenner man både på at man har fått mye ut av tiden, og at man er klar for å gå videre til noe nytt. Derfor syns jeg at tolv måneder virker som en fin lengde.
Hva var ditt største rekruttsjokk?
Ola: Jeg opplevde ikke et spesielt sjokk i starten, men heller en kombinasjon av mange nye inntrykk. Det var mye som var uvant og nytt – nye mennesker, lange dager og en helt annerledes hverdag enn det jeg var vant til.
De første dagene føltes derfor litt kaotiske, og det tok litt tid å komme inn i det og forstå hva som foregikk. Samtidig ble det raskt lettere etter hvert som man ble kjent med de andre og kom inn i miljøet. Det hjalp spesielt når vi fikk tropper.
Jonas: Det må nok være å få kjeft. Du har ikke vært i militæret før du har vært i militæret. Det finner man fort ut av.
Du skal ha styr på tingene dine, og hvis du skal pakke sammen tingene dine så skal det gå hurtig, spesielt hvis du er ute. Du må gjøre ting på en veldig annerledes måte enn du gjør hjemme. Du kan ikke ligge i senga en time og tenke: “Det gjør jeg i morgen.” Nei, det må du gjøre innen du legger deg, og det skal gjøres nå. Og selvfølgelig alle sersjantene som bare roper deg opp i ansiktet. Jeg tror ikke det er noe som slår dét for å være ærlig.
Hvordan vil du beskrive hverdagen som vernepliktig?
Ola: Hverdagen i Garden er en del annerledes enn mange andre førstegangstjenester i Norge. Her varierer dagene mye – én uke kan vi være ute i skogen og i felt der vi trener på krigføring, neste uke kan vi ha flere dager med sluttet orden (en militær drill der soldater øver på å bevege seg og stå oppstilt sammen, med like bevegelser og i takt), skyting eller oppdrag på Slottet. Vi har også oppgaver knyttet til kirken og andre støtteoppdrag, så det blir aldri helt forutsigbart.
Jeg trives godt med denne variasjonen, fordi man slipper å gjøre det samme hele tiden, noe som jeg syns holder motivasjonen oppe. For oss i geværkompaniet, som både deltar på øvelser og står kongevakt, blir hverdagen mer spennende.
Jonas: I starten var det noen lange dager. Da skal man virkelig holde tungen i munnen og være sikker på at man holder seg våken. Det kan godt være hardt, men det blir bedre. Snart blir det litt mer til en hverdagsting her, hvor vi får litt tidligere fri. Det skal nok bli mer overskuelig. Men det er noen harde dager, det må jeg si.
Hva gleder du deg mest til å gjøre når du får perm?
Ola: Det jeg gleder meg mest til, er å se familien og vennene mine igjen, og å kunne sove lenge og ha den friheten man ellers ikke har. Jeg tror det er noe mange andre også ser fram til – det å kunne bestemme litt mer selv.
Jonas: Jeg liker å ta en tur ut på byen sammen med venner, det er nok det jeg gleder meg mest til. Ellers når jeg får fri så handler det også om å være sikker på at alle tingene mine ligger pent og å strekke sengen om du ikke skal bruke den.
Hva syns du selv er det mest krevende og det mest givende med soldatlivet?
Ola: Det mest krevende med soldatlivet tror jeg er de gangene man virkelig er sliten – når man har hatt sluttet orden, eller er kald og våt på øvelse i skogen, og likevel må finne overskuddet til å bidra positivt og skape god stemning i laget. Det å holde motet oppe når man egentlig bare har lyst til å gi opp, er nok det vanskeligste.
Det mest givende er derimot følelsen av å få til noe sammen med troppen, kompaniet eller et annet fellesskap. Enten det er et vellykket oppdrag, en øvelse som går bra, eller å få til noe bra foran befalet – det å oppleve mestring og samarbeid som en gjeng, er det som gjør tjenesten virkelig meningsfull, mener jeg.
Jonas: Jeg tror det mest krevende er at det er lange dager. Når man er veldig trøtt om kveldene, og så innser du at «Shit, jeg har fortsatt igjen to timer”. Men så kan du si at du gjør det sammen med gode venner, og du er ikke alene i å ha det tungt. Det er godt å ha noen å dele erfaringene med. «Det var en hard torsdag.» Ja, det var det. Men nå er vi heldigvis ferdig. Man får noen veldig gode vennskap som jeg tror jeg kommer til å holde i lang tid. Det tror jeg må være det beste ved det.
Har du en opplevelse fra tjenesten du sent kommer til å glemme?
Ola: Vi har opplevd mye forskjellig i løpet av tjenesten, men det jeg kanskje kommer til å huske best, er lueløpet i august. Det er en krevende mestringsøvelse som varer i rundt 20–30 timer uten særlig mat og søvn. Mange blir slitne underveis både mentalt og fysisk, og det er en tøff opplevelse. Da vi til slutt sto samlet som kompani og fikk lua, var det en veldig sterk mestringsfølelse.
Samtidig er det også de enkle øyeblikkene jeg kommer til å huske best. Tiden på leir, hvor man sitter sammen og prater og ler, det er det som skaper de sterkeste minnene. Det er der fellesskapet og vennskapene virkelig bygges.
Jonas: Det er en femdagersøvelse der du ikke får noe mat og ikke noe søvn. Du bare er på hele tiden. Når man går gjennom gjørmeløypa – en tre kilometer lang rute gjennom gjørme, og når man endelig ser målstreken så er man sånn: nå kan jeg endelig ha på meg kasketøren (luemerke) med Garderhuens forside. Man ser på gruppen sin og alle jubler og klemmer. Det er ikke mye som slår det. Det tror jeg at jeg kommer til å huske i lang tid.
Hva er det beste sitatet du har hørt fra et befal?
Ola: Det har vært mye bra sitat opp gjennom, men min favoritt må være fra befalet vårt under lueløpet: «Tropp fire, nå slutter dere å sutte på den jævla Balaklavaen og ta dere sammen. Slutt å synes synd på dere sjøl.» Den har gått igjen i troppen senere.
Jonas: Jeg kunne ha skrevet en bok her, men kanskje: «Jeg kommer til å eksplodere så mye at jeg får Hirsoshima til å ligne en knallperle.»
Har du tenkt deg videre i Forsvaret?
Ola: Akkurat nå tenker jeg ikke at jeg vil fortsette videre. Man kan jo kjenne på det innimellom, spesielt når det er gøy, at det kunne vært aktuelt å bli værende litt lenger. Men samtidig føler jeg at det holder med førstegangstjenesten.
Jonas: Ikke inntil videre. Jeg tror jeg har lyst til å ta et friår hvor jeg kan reise litt og være litt normal. Så tror jeg godt jeg kan finne på å søke meg videre, spesielt når Forsvaret har fått litt mer penger. Jeg gleder meg til vi får den nye uniformen – Nordic Combat Uniform. Det blir etter min tid, men det er fett allikevel.
