Synne Nes Hagen
Medie- og informasjonssoldat
Margrethe Bryng
Medie- og informasjonssoldat
Skogen virker evigvarende. Tre etter tre suser forbi mens vi kjører dypere inn i Østerdalens skoger. Vi kjenner oss spente i det vi kjører forsiktig inn i den velstelte innkjørselen. Har vi kommet til riktig hus?
Heldigvis venter vi ikke lenge før en skikkelse iført cowboystøvler og en svart t-skjorte med et mexicansk sugar scull dødningshode møter oss med et varmt smil og et fast håndtrykk. Jørg Lian viser oss veien til “hytta” – en stilig, hjemmesnekra gapahuk i hjørnet av hagen – hvor han har gjort klart til en skikkelig grillfest for anledning.
I det vi setter oss ned og begynner intervjuet, skjønner vi fort at dette kommer til å bli en lang og god samtale.
En handlingens mann
Jørg Lian er høyt dekorert og har en lang forsvarskarriere bak seg. Han har tjenestegjort i en rekke forskjellige avdelinger og roller, fra bombespesialist i spesialstyrkene til sjefssersjant i Forsvarets Logistikkorganisasjon. I 2011 ble han tildelt Norges høyeste militære utmerkelse, Krigskorset med sverd, sammen med Forsvarssjef Eirik Kristoffersen og Trond Bolle (post mortem) “for å ha utvist særlig fremragende tapperhet og ledelse” under internasjonale operasjoner i Afghanistan i 2009.
I september ble Jørg takket av på Akershus festning, etter 38 år i tjeneste for Forsvaret. Men det betyr ikke at hverdagen fra nå av skal bli en rolig pensjonisttilværelse, tvert imot.
– Frode Kristoffersen sa vel noe slikt når vi jobba sammen i Forsvarets spesialkommando: «Jørg, du kommer aldri til å ta det med ro». Det har han nok rett i.
Lian er handlingens mann. Var det ett ord som gikk igjen under talene som ble holdt under avtakkingen på det ærverdige Lingeloftet, så var det akkurat dette: handlekraftig. Tar man en kikk på karrieren Jørg har lagt bak seg, er det ikke vanskelig å skjønne hvorfor.
– Jeg må ha noe å jobbe med. Jeg må ha noe som jeg kan styre med. Det må være vanskelig, og det må også være større enn meg selv.
Det brenner godt på bålet mens vi venter på at det blir riktig temperatur for å grille. Nervene i forkant av intervjuet begynner sakte å smelte av oss i tråd med at hytta varmes opp, og samtalene flyter lett.
Jørg er født i utlandet, men har norske aner. Da Jørg var barn, jobbet moren en periode i norsk utenriksfart og kunne være lenge borte, gjerne tre måneder av gangen. Da ble Jørg trygt ivaretatt av sine besteforeldre i Nord-Norge.
– Når jeg ser tilbake på det kan det på mange måter sammenlignes med at hun var deployert. Min erfaring er at det gikk fint. Jeg ble veldig godt ivaretatt av besteforeldrene mine, og av dem utsatt for ubetinget kjærlighet, som også innebar å bli stilt krav til.
Han trekker fram en historie som er med på å tegne et bilde av oppdragelsen fra besteforeldrene og hvordan oppveksten har påvirket hans måte å operere på.
– Jeg hadde lyst til å kjøre snøscooter, og for å kjøre snøscooter så må du kunne gå på ski. For hvis du havarerer på fjellet, så må du komme deg ned. Har du ikke ski, blir det veldig vanskelig. Så besteforeldrene mine gjorde alt de kunne for at jeg skulle lære å gå på ski, og jeg hata det. Knakk skiene, “yes”! Neste morgen fikk jeg et nytt par ski. Til slutt kunne jeg gå på ski, og da fikk jeg kjøre snøskuter. De stilte krav, men gjorde deretter alt de kunne for å tilrettelegge at jeg skulle få det til. Jeg tror det har vært med på å forme meg og min måte å operere på. Det fineste jeg nå kan gi bort er derfor mestring. Bidra til at folk får til noe de ikke trodde var mulig.
Han er stødig i måten han forteller på, og forteller historien med et smil om munnen, lydeffekter og et glimt om øyet. Fortellerevne er en kunst Jørg behersker.
Vi bemerker oss også et tydelig skifte i dialekta til Jørg når han snakker om de nordnorske besteforeldrene. Etter et liv med mye reising og flytting er det kanskje ikke så rart at man tar til seg flere dialekter. Han forteller at selv om det kan være vanskelig å flytte mye rundt i barne- og ungdomsårene, er det også mye lærdom i det.
– Med oppveksten min med mye flyttingen hit og dit, og møte nye mennesker som man må bli venn med nå, for i morgen er vi på vei videre – det mener jeg har bidratt til at jeg har veldig lett for å bli kjent med folk. Det har nok også vært med på å forme min ukuelige nysgjerrighet.
Plutselig dukker det opp et ekorn i hagen og vi tar en pause for å ta bilde.
– Det er en fast gjest.
Ekornet stjeler litt frø fra fuglebrettet før det raskt forsvinner når vi kommer for nærme med kamera. Et klart tegn på at naturen ikke er langt unna. Jørg forteller oss om høstens favoritt-fritidssyssel — å gå på rulleski i skogen. (Ja, du leste riktig). Da snakker vi ikke om tilrettelagte, asfalterte rundturer, men hard-core stikjøring med det som må være rulleskienes svar på fat-bike i sykkelverdenen.
Jørg er glad i å trene. Under deployeringen i Bagdad i 2021 var det strenge restriksjoner for hvor man kunne oppholde seg på grunn av dronetrusselen og Covid. En dag han satt på rommet i skjerming i påvente av testresultat, ville han om ikke annet få følelsen av litt “bakketrening” så han tok derfor på seg pakning og gikk opp og ned dørkarmen inne på badet på rommet i en god time.
Under hjemreisen måtte Jørg først være i skjerming og så isolasjon på et hotellrom på Gardermoen i til sammen 17 dager (han fikk Covid på veien hjem). Rutiner ble raskt etablert og en dag gikk han en mil inne på hotellrommet bare for å gjøre det.
– Da måtte jeg jobbe med meg selv og gjøre det som måtte til. 17 dager alene på rom når man kommer hjem fra INTOPS og i tillegg er syk bragte en ny dimensjon til selvledelse og disiplin og er en god erfaring å ha med seg.
Og det stopper ikke der: en gang i Nord-Norge da han ikke hadde tatt med seg tilstrekkelig med treningsklær, løp han i pensko og shorts/T-skjorte i flere minusgrader rundt i Bodøs gater. En lokal Bodøværing satt i et vindu i en telefonsamtale. Da han så Jørg utbrøt han høyt – Har du sett på f… Hær kjæm det en tulling sprenganess i shorts og T-skjorta! Han lo godt, men heiet og gav tommel opp.
– Fysisk aktivitet i en eller annen form er viktig for meg slik at jeg kan rekalibrere hodet. Jeg er ikke supersprek, men holder meg greit i form. Den daglige pausen fra “hamsterhjulet” hvor jeg kan gjøre noe fysisk har blitt avgjørende for min mentale robusthet.
Vi tar en matpause, men det er fortsatt så mye igjen å fortelle.
– All erfaringen ledet opp til dette øyeblikket
Etter et liv i Forsvaret, hva er det Jørg selv ser tilbake på som høydepunkter?
– Da jeg begynte i Forsvarets spesialkommando (FSK), hadde jeg en visjon om at vi skulle lage en troverdig eksplosivrydde- og sprengningskapasitet på spesialstyrkenivå, som kunne bidra til at operasjonene i FSK ble så trygge som de kunne bli, i et område infisert av bomber og granater. Og det mener jeg at jeg bidro tungt til å lage. Det tok 15 år. Kanskje den viktigste tida i livet mitt i Forsvaret.
For de fleste av oss er livet i spesialstyrkene vanskelig å forestille seg – løpe mot faren, når alle andre løper bort, være i så ekstreme situasjoner at sansene du ikke har behov for forsvinner, kjenne på kroppen at noen du står nær blir drept – det er ikke for alle.
– Når jeg på noen krevende oppdrag virkelig har måttet konsentrere meg har jeg erfart at hørselen min kan bli borte, fordi jeg ikke trenger den der og da. Når det blir så ekstremt at kroppen tar bort en av sansene dine for å få maks ut av de andre, så kjenner jeg meg svært levende og til stede. Det er litt spesielt å få kjenne på.
I forbindelse med intervjuet inviterer Jørg oss med på omvisning på Forsvarsmuseet på Akershus festning. På museet har han bidratt til utstilling om krigskorset, der hans egen uniform og utstyr fra Afghanistan står utstilt, samt utstyret til en selvmordsbomber som han og hans Afghanske kollega klarerte under et angrep.
– Det jeg synes er litt morsomt er at de har brukt en av dukkene som har vært brukt på uniformen til kong Haakon for å stille ut uniformen min. Jeg er jo slett ikke så høy som Kong Haakon var, men når folk ser uniformen min på den dukken kan man jo bli ledet til å tro at jeg er det, sier Jørg og ler. Gjennom intervjuet blir det tydelig for oss at han bevisst bruker humor for å skape balanse i alvoret.
Soldatene ved basetroppen i Akershus kommandantskap fikk også muligheten til å være med på omvisningen. En av soldatene spør Jørg hva han er mest stolt av i sin karriere. Han er helt klar på hva det er.
– Hvis jeg skal ta fram ett øyeblikk som virkelig har betydd noe for meg, så er det forbundet med angrepene i Oslo og på Utøya 22. juli 2011.
Det er en lang historie, så Jørg gir oss kortversjonen. Han blir tydelig emosjonell når han snakker om det.
Da terrorangrepet skjedde 22. juli hadde ikke politiet samme kapasitet og erfaring innenfor våpenteknisk etterretning relatert til bombebruk som nå. Det hadde imidlertid Jørg og hans team i FSK, som raskt ble kobla på saken og tilbød å støtte politiet “Kabul-style”, altså veldig, veldig hurtig innhenting, analyse og statusrapportering.
– Det var en stund snakk om å sette FSKs team på å klarere gården der gjerningsmannen Breivik laget bomben, men det mente jeg var helt feil bruk av ressurser. Vi hadde kompetanse og ferdigheter som de andre teamene ikke hadde og som fortsatt kunne bli nødvendig. Å binde oss til å klarere gården på det tidspunktet ville i mine øyne derfor bli feil. En av de andre enhetene i Forsvaret ble dermed satt på jobben.
Jørg tenker at det på mange måter var å gi bort det feteste eksplosivryddeoppdraget i Norgeshistorien.
– Men det var også rett å gjøre. Han som fikk oppdraget og teamet som løste det, løste det på en veldig god måte. Han og jeg hadde også svært god dialog på gradert samband i dagene som fulgte slik at Politiet sentralt ble fortløpende oppdatert gjennom oss.
Jeg ble fløyet til Rena med politihelikopteret, og hentet informasjon og oppslagsverk om hjemmelaget sprengstoff som teamet på gården kunne få bruk for. Så fløy vi til gården og der gjorde jeg som jeg hadde gjort utallige ganger i Kabul, mens resten av teamet mitt var godt i gang med øvrig innhenting og analyse.
Han forteller om hvordan han landet på gården, fikk tatt bildene han trengte og en god faglig sparring med han som klarerte og undersøkte området, før han fløy tilbake til politihuset i Oslo.
– Jeg lagde en presentasjon i helikopter på vei ned som også inkluderte det temaet mitt hadde funnet ut, landa utenfor politihuset i Oslo, og gikk opp i toppetasjen. Det var kveld, det var mørkt. Det var stor usikkerhet. Jeg fikk etter hvert ordet og sa: “God kveld, mitt navn er Jørg Lian. Jeg kommer fra Forsvarets spesialkommando. Her er det som har skjedd.” Så presenterte jeg det.
Når han var ferdig, var det helt stille i rommet.
– All den erfaringen, all den tida jeg var i Afghanistan, alle de gangene, gudene vet, jeg holdt på å bli drept… Det øyeblikket var verdt hvert eneste minutt av det.
Noen andre spør: Hva håper du at soldatene du har samarbeidet med og ledet, vil huske deg for?
– Jeg håper at de husker meg som en som så dem, en som anerkjente dem, og en som støttet dem. Jeg håper at de, etter å ha interagert med meg, kanskje har blitt litt modigere i en krevende verden. Blitt litt tryggere på seg selv. Blitt litt mer nysgjerrig på mulighetene som kan være der i en krevende situasjon. Og så håper jeg at de fortsetter å ha kontakt. Det er veldig hyggelig for meg når jeg får meldinger fra folk som jeg har møtt tidligere og får høre hvordan det går.
Tildelt Tillitsvalgtordningens i Forsvarets æresmynt
Jørg Lian har i en årrekke vært en viktig støttespiller for Tillitsvalgtordningen i Forsvaret (TVO), og har som sjefssersjant lagt ned en eksepsjonell innsats i utviklingen av ordningen i Forsvarets logistikkorganisasjon.
– Å jobbe for å utvikle hvordan vi tar imot, trener opp og behandler folk i førstegangstjenesten og gjør dem klar for andregangstjenesten, mener jeg er veldig viktig.
Jørg synes det er viktig å engasjere seg i TVO fordi det handler om å få fram stemmene og støtte de 10 000 soldatene som er inne til førstegangstjeneste gjennom de tillitsvalgte og Vernepliktsrådet og på den måten bidra til en strategisk utvikling av verneplikten.
I forbindelse med avtakkingen, ble Jørg Lian tildelt TVOs æresmynt for å ha lagt ned en ekstraordinær innsats som har vært av varig betydning for TVO. “Gjennom sin ærlige, uredde og oppriktig ledestil har han satt varige spor blant soldatene, de tillitsvalgte i ordningen”, står det i diplomet.
– Det å bruke erfaringen min til det beste for fremtidens soldater – Jeg kan ikke se for meg noe mer meningsfylt å holde på med, egentlig.
Bålet har blitt til en haug med glør, og det er på tide å pakke sammen notatboken og kamera.
– Selvfølgelig er det litt vemodig å slutte i Forsvaret etter 38 år, men som min siste sjef generalmajor Anders Jermberg sier – det hadde vært kjempetrist om det ikke var det. Det er jo faktisk bra at det er litt trist å slutte. Da har jo jobben og folkene betydd noe.
Selv om forsvarskarrieren hans på papiret er fullført, ser det ikke ut til at Jørg blir sittende stille i stolen. Mulighetsrommet opplever han er stort, og vi kommer nok til å se mer av ham i tiden fremover. At jeg nå ikke ukependler lenger gjør at jeg kan tilbringe mer tid med mine nære og kjære. Det blir fint.
– Menneskene jeg har møtt i Forsvaret blir jo ikke borte for meg. De er jo fortsatt der og det går fint an å møte dem igjen i forskjellige settinger. Men jeg skal altså ikke jobbe med dem hver dag lenger.
Sjefen vår i Oslo ringer nesten nøyaktig i det øyeblikket vi til slutt har kommet oss ut på veien igjen. Begge gode og mette – både på gode historier, råd og pølser. Han spør oss om hvordan det gikk og begynner å le da vi forteller at vi har pratet så lenge at vi bare akkurat har reist. Vi må le litt vi også, fordi vi er så gira over intervjuet og muligheten til å bli kjent med Jørg – noe vi håper at du også har blitt gjennom denne artikkelen.
Relaterte innlegg
Ukas stilling – manøverskolen og toppidrettsutøver
I denne utgaven av “Ukas stilling” møter vi Isabell Rustad, vingedragon ved Manøverskolen og toppidrettsutøver. Les mer om tjenesten hennes her!
– Hvor mange ganger skal vi høre «midlertidig»?
På gjestegården utenfor leiren på Bjerkvik helt nord i Nordland er det stille et øyeblikk før ytterdøra smeller igjen. Lyden går gjennom veggene. Noen snur seg i senga, andre våkner. Om få timer skal flere av soldatene på vakt, til en vaktbod som står der midlertidig. Slik beskriver soldatene hverdagen, en hverdag som over tid oppleves som slitsom.
Ukas stilling – Presteassistent
Ukas stilling Presteassistent på Rena leir, Marcus Gibbs. Presteassistent på Rena leir, Marcus Gibbs. Publisert: 27. mars 2026 Foto: Knut Kroon Ella Løland Mignotte Medie-
Prinsipiell opplæring om verneplikt i skolen må på plass
Behovet for økt kunnskap om verneplikten i samfunnet er stort. Totalforsvarsåret 2026 setter fokus på at hver og en av oss har en viktig rolle i forsvaret av landet, ved en krise eller krig. Det er flott, likevel er det en lang vei igjen å gå – politikerne våre må ta ansvar for at vi kommer over målstreken.
Ukas stilling – Vognfører Tungtrekker
I denne utgaven av “Ukas stilling” møter vi Jonas-Andrè Stenødegård Tomren, vognfører på tungtrekker.